av «Jeg burde være sjefen» sa hjernen. «Jeg styrer alle kroppens systemer. Uten meg hadde det ikke skjedd noe som helst.
«Nei, det er jeg som burde være sjefen» sier hjertet da. «Jeg sirkulerer oksygen og næringsstoffer rundt omkring i hele kroppen!»
«Nei, nei…Jeg skulle vært sjef!» kommer det fra magen. «Jeg fordøyer all maten som gir oss næring.»
«Hvorfor ikke oss?» spør bena. «Uten oss hadde ikke dere kommet dere noen plass».
Øynene bryter inn og påstår at de skulle vært sjefen over alle kroppsdelene. «Det er jeg som tillater kroppen å se hvor den går.»
Til slutt utbryter anus: «Nei, nei og atter nei. JEG burde vært sjefen. Det er jeg som tar meg av alt drittarbeidet.
[adsense2]
Alle de andre kroppsdelene knakk sammen i latter og begynte å fornærme anus. Det endte med at anus trakk seg sammen og tilbake.
Noen dager senere hadde hjernen en ulidelig hodepine, magen var oppblåst, bena var slitne, øynene var våte og hjertet pumpet giftig blod. De ble derfor enige om at anus skulle få stillingen som kroppens sjef likevel.
Hva er moralen i denne historien spør du?
Selv om alle andre gjør alt arbeidet, så er det som regel r*sshølet som styrer skuta.
