av Denne historien handler om et ungt par som nettopp hadde flyttet inn i et nytt hus, og ganske raskt begynner fruen å gneldre om sin nabo.
Hun ler, peker og håner henne og mener at hun til tross for sin alder mangler kompetanse til å administrere vasken sin ordentlig. Men en måned senere bry hennes kjæreste henne på en overraskelse som lærer henne en ordentlig lekse.
Vi bør tenke litt før vi dømmer våre medmennesker. For mange ganger ligger ikke «problemet» hos dem, men hos oss selv.
Et ungt par hadde nettopp kjøpt sitt første hus sammen, og flyttet nå til sitt nye område. Når de satt og spiste frokost den første morgenen i sitt nye hus får kvinnen øye på nabokvinnen som er ute å henger opp vasken sin til tørk i hagen.
«Haha, se på hennes klesvask! Den er ikke spesielt ren. Hun virker ikke å vite hvordan man vasker ordentlig, eller så behøver hun bedre vaskemiddel. At noen som er så gammel ikke har lært seg hvordan man vasker er jo bare for dårlig! Latterlig!», lo den unge kvinnen.
Hennes kjæreste så ut gjennom vinduet på nabokona, men holdt seg stille. Dette fortsatte i ukevis. Hver gang naboen var ute og hang opp klesvasken til tørk, pekte den unge kvinnen og ga kommentarer om hvor skitten vasken var.
En måned senere titter kvinnen ut gjennom vinduet og ser igjen naboen henge opp vasken sin. Men denne gangen virker vasken å være ren og fin, så hun sier til sin kjæreste:
«Se! Hun har endelig vasket ordentlig. Jeg lurer på hvem som har lært henne det?»
Hennes kjæreste kremtet litt og sa så: «Jeg våknet tidlig i morgen og vasket vinduet vårt…»
Sånn er det mange ganger i livet: det vi ser når vi ser på andre avhenger ofte av hvor rent vinduet vi ser gjennom er.
